THOR THORESEN & CO, KRISTIANIA / OSLO.
Av: Bjørn Pedersen.

          Rederiet Thor Thoresen ble stiftet av skipsreder Thor Thoresen Jr. i 1904 og fikk etter starten en meget ekspansiv periode fremover mot den første verdenskrigen. I denne perioden var det ofte flere enn et Thoresen skip i Kristiania havn, som det den gang het. På det beste var rederiet kanskje blant de tre-fire største brukerne av havnen. I dag er det borte, like så mange andre kjente brukere av Oslo havn.
          I 1905 var Thoresen med på å stifte Oslo Rederiforening, og han var styremedlem i flere år. I perioden 1917–1923 var han formann i Norges Rederforbund’s Ruteskipsgruppe. I 1919 representerte han skipsrederne i Norges delegasjon under handelsforhandlingene med den gjenopprettede polske staten, i det som ble begynnelsen til polsk-norske skipsfartsforbindelser.
          Thor Thoresen Jr. kom fra den kjente rederslekten Thoresen i Tønsberg. Han var født 10. mars 1878 som eldste sønn av Otto Thoresen, skaperen av Den Norske Middelhavslinje i 1894. Otto Thoresen startet opp som reder i 1877 og hadde allerede da planer om å
 utvikle rederiet til et dampskipsrederi. Han hadde også vyer om mulighetene for linjefart ut fra Norge, og så klart at det var dampskip som måtte til om man skulle kunne gi faste seilinger og tilfredstille kundene med et etterrettlig linjemønster. Men den første tiden ga han muligheter til kjøp av seilskip, og det var først 10 år etter starten han kunne kjøpe sitt første dampskip i 1887, SEATON, et second hand fartøy bygget i 1871. Skipet ble også Tønsbergs første større dampskip, innregistrert noe før Wilh. Wilhelmsens første skip TALABOT samme år. SEATON ble en meget god forretning, tross stor skepsis blant andelseiere i Tønsberg. Den gode utviklingen medførte også at Otto Thoresen bestemte seg for å konsentrere seg om dampskip, og de siste seilskipene ble så solgt i 1890.
          Det var også i denne første tiden med oppbygging av en dampskipsflåte at Otto Thoresen kom i kontakt med Manchester og Manchesterkanalen. Han hadde nemlig prøvd seg på et ruteopplegg med kassebord til bruk for dadler ut til Persiabukten (nå den Arabiske Gulf) og med dadler tilbake til England. I første omgang for lossing i Bristolkanalen, men etterhvert også Manchester. Han ble da en noe brysom konkurrent for engelske linjerederier, særlig Strick Line, som satte i gang en fraktkrig og etterhvert presset Thoresen ut fra denne traden. En kan her se hvordan sønnen Thor Thoresen fikk kontakt med Manchesterkanalen og etterhvert skulle utvikle dette til sin egen linje mellom Øst-Norge og nettopp Manchester og Liverpool.
          Da Otto Thoresen fikk kontrakten med staten om en Middelhavslinje, disponerte han ialt 11 dampskip, og hadde således tilstrekkelig tonnasje til å kunne gå i gang. Første skip sent ut til Middelhavet var GLANWERN bygget i 1882. Dette skipet skulle senere bli sønnen Thor’s første skip i hans linje på Manchester.
            Spanskelinjen, som Otto Thoresens linje først ble kalt, gikk over fra enkelt-skips-rederier til et flerskips rederi allerede i 1898 etter å ha erfart store problemer med enkeltskipsselskaper og skip i linjefart. Denne overgangen til et flerskips aksjeselskap var et av de første i norsk skipsfart, og flere år tidligere enn en rekke andre selskaper og rederier gjorde det samme. Dette har også gitt Thor Thoresen erfaringer ved dannelsen av sitt eget selskap, som ble et rent A/S med flerskips eie fra første dag.
            Fra læretid til egen linje.
Men tilbake til Thor Thoresen Jr. Etter endt skolegang begynte han som 18 åring på kontoret til sin far.
Men snart ble det utlandet for ham. Først og fremst for å lære språk. Men også for å få verdifull erfaring og kjennskap til shipping. Han arbeidet i 6 år som befraktningsassistent og senere befrakter hos ledende megler- og rederikontorer i England, Hamburg, Paris og New York. I Hamburg og New York arbeidet han også i nær kontakt med børsen og fikk derigjennom ytterligere stor erfaring. Han må ha vist seg som en dyktig ung mann, og det berettes at han fikk gode tilbud om stillinger i flere selskaper. Men han hadde planer om å returnere til Norge og gå inn i sin fars forretning.
          Slik skulle det ikke gå. Etter noen måneders overveininger etter hjemkomsten til Norge i 1902 bestemte han seg for å ta stillingen som direktør i Winge & Co., en av Kristianias ledende megler forretninger den gang. Han var da fremdeles en meget ung mann, kun 24 år gammel. Winge & Co hadde etablert en linje mellom Øst-Norge og Manchester i 1893, etter at kanalen opp til Manchester var blitt åpnet. Linjen var tydeligvis drevet med innleiet tonnasje, og da Thor Thoresen kom inn i Winge & Co., fortsatte han driften av linjen med innleide skip. Men i 1904 overtok han sin fars gamle dampskip GLANWERN, døpte det om til MANCHESTER og stiftet samtidig selskapet A/S Manchester for regulær rutetrafikk mellom Øst-Norge og Manchester. Det utviklet seg en rik tilgang på laster, først og fremt de tradisjonelle som trelast, stein og tremasse.
I 1906 kom det første nybygget til det nye selskapet og linjen til Manchester. Dette ble gitt navnet ULEFOS og var på 1.650 dwt. Skipet dannet også tradisjonen for bruk av norske fosse-navn på rederiets skip.
            Thor Thoresens Linje.
Thor Thoresen hadde kontrakt på 5 år som direktør for Winge & Co da han gikk inn i selskapet. Da kontrakts perioden var ute i 1907 bestemte han seg for å starte for seg selv og tok skipene samt selskapet A/S Manchester med seg. Han mente også at en linje lik den til Manchester måtte stå selvstendig og ikke være sammenblandet med en meglerforretning. Linjen til Manchester ble etterhvert kjent som Thor Thoresens Linje. DS MANCHESTER forliste etter et år, og Thor Thoresen gikk i gang med et meget stort byggeprogram. 17 skip ble bygget og levert til selskapet i tiden opp til 1913. Thoresen utvidet også linjen til å inkludere Preston, og senere også lasting fra vest-norske havner så langt nord som til Namsos. I 1910 etablerte han et eget underkontor i London og i 1912 et i Manchester for å styrke linjen og kontakten med importører og eksportører.
          Thoresen må ha hatt en ungdommens sterke arbeidskraft, for han brukte ikke bare tiden på Manchesterlinjen, men investerte også i fruktdampere som HARRY T. INGE og HISPANIA samt stålskonnerten Mexico. I 1911 overtok han fra sin far den linjen Otto Thoresen hadde startet og drevet fram på Danzig og Königsberg fra 1902. Denne linjen ble senere utvidet til også inkludere Libau - Riga og St. Petersburg i sommertiden. De skip faren hadde i denne linjen ble overtatt av Thor Thoresen, men han satte også inn Svanfos og annen tonnasje i linjen. Linjen var 14 daglig og tre-ukentlig for enkelte byer.
            Øst-Afrika
Våren 1913 startet han en ny linje etter nøye forarbeide og markedsundersøkelser. Linjen ble kalt Den Norske Orientlinje og gikk fra Norge gjennom Suezkanalen til Øst-Afrika og Madagaskar. Dette var et pionertiltak og samtidig en av de tidligste norske oversjøiske linjene. Det hele begynte at den norske Jens. J. Andersen i 1892 begynte å arbeide for salg av norske eksportvarer som trelast og cellulose i Zanzibar.
Han tok kontakt med en rekke eksportbedrifter på Østlandet, blant annet Saugbrugsforeningen i Halden. Kontorsjef Klein for dette firma var samtidig disponent av en skonnertbrigg og disse to herrer ble så enige om å sende en ladning trelast ned til Zanzibar. Etter mye arbeide og mange frustrasjoner ble lasten solgt - med god fortjeneste. Et selskap ble opprettet der nede - Norway East Africa Trading - og flere laster ble sendt nedover for salg på Zanzibar så vel som i flere av de andre østafrikanske landene. Tross sterk motstand fra konkurrentene ble selskapet og handelen videreutviklet. Da det etter hvert ble bygget flere jernbanelinjer i området, økte behovet for tømmer og trelast - og dermed også eksporten fra Norge.
          Thor Thoresen hadde selv hatt befatning med området som megler i tidligere tider og skaffet last til skip som gikk fra Skandinavia til Middelhavet, Røde Havet og den Persiske bukt. Han så gjennom dette mulighetene for en ny linje til de østafrikanske landene. Han tok til med dette prosjektet i 1911-1912 og befraktet sitt skip BØILEFOS til en linje som gikk i området På dette viset fikk han noe erfaring. I 1913 gikk han i gang med en egen linje og sendte TROLFOS nedover. Etter hvert fulgte flere skip. Da konferanselinjene oppdaget denne nye konkurrenten, begynte de med rabatter og mottiltak. Men Thor Thoresen lot seg ikke skremme og sendte skip av gåre med 2-3 måneders mellomrom, alt etter behov. Så man kan kanskje ikke kalle dette en regulær linje, mer en tramp-linje. Etter hvert kom spesial byggede skip som NOREFOS og KONGSFOS inn i denne farten, og et eget selskap Den Skandinaviske Øst-Afrika Linjen ble konstituert 22. mai 1915.
          Skipene lastet i havner i Øst-Norge, Danmark og Sør-Sverige og gikk så langt sydover som til Beira. Madagaskar ble også inkludert i ruteopplegget. Linjen ble også ganske snart tatt opp i konferansen mellom Europa og Øst Afrika og Madagaskar og Mauritius. Utgående last var først og fremst trelast, tremasse og sement. Men etter hvert kom det til ferdige produkter som hermetikk, karbid, salpeter, granitt og gatesten. Det var mer problematisk å finne last nordover, og det ble gjerne malmer fra Beira og Madagaskar, kopra, jordnøtter og garvebark.
            Verdenskrig og krise
Første verdenskrig medførte både lasteoppsving og store problemer.
Thoresen og hans linjer mistet flere skip, kjøpte skip og kontraherte skip - etter hvert alt for mange skip. Otto Thoresens egen linje på Middelhavet og Kanariøyene fikk store problemer med økonomien som mye skyltes spekulanters kjøp av akser og press på Thoresen for å få høye utbytter. I 1917 sikret et vestnorsk konsortium seg kontrollen over selskapet og drev igjennom en aksjeforhøyelse fra 5 til 12 millioner kroner ved en utstedelse av friaksjer betalt av assuransegevinster. Men i slutten av året etter klarte Thor Thoresen å kjøpe tilbake aksjemajoriteten i D/S A/S Otto Thoresens Linje og det ble dannet et nytt disponentselskap - Otto & Thor Thoresen A/S. Far og sønn hadde slått seg sammen, men de to selskapene fortsatte avskilt som før. Thor Thoresens to selskaper - A/S Manchester og Den Skandinaviske Øst-Afrikalinje - ble fusjonert inn i Skibs-A/S Thor Thoresens Linje, stiftet i november 1918. Da Første verdenskrig sluttet kom det en kortvarig boom som fristet mange til å kontrahere. Men så var det slutt, og en sterk tonnasjekrise oppsto.
          Begge rederne hadde store byggeprogram - Otto med 7 skip og Thor med 14 skip. Gjelden og forpliktelsene for begge selskapene var formidable, mens inntekter og skipsverdier falt til nivå man knapt kunne tenke seg. Handelsforviklinger mellom Norge og Spania gjorde ikke tingene lettere, og allerede i 1921 var det klart at det var nødvendig med drastiske tiltak.
          Thor Thoresen satte alt inn på å redde sin egen linje som satt på 9 seilende skip og 14 kontrakter. Den Skandinaviske Øst-Afrika Linje med 4 skip - KANGSFOS, RAMFOS, KAGGEFOS og NOREFOS - ble solgt til Den Norske Amerikalinje AS. NAL overtok også SVANFOS under bygging, men solgte skipet umiddelbart videre til BDS. NAL hadde kommet seg godt gjennom krigen, men ønsket å ha flere ben å stå på og så linjen til Øst-Afrika som en god mulighet. Det faktum at Thor Thoresen også var styremedlem i NAL og hadde vært med fra begynnelsen av dette selskapet, var nok med på å forsterke det hele. En rekke av de dyre kontraktene måtte kanselleres mot innbetaling av store kompensasjoner.
          D/S A/S Otto Thoresens Linje ble solgt samme år til Fred. Olsen & Co. som så dette som en glimrende mulighet for å ekspandere i linjefart. Otto Thoresens interesser i Den Skandinaviske Syd-Amerika Linje ble solgt til Johan Ludwig Mowinckel sammen med de to nye linjeskipene SALERNO og SAO PAULO. Dermed opphørte det felles disponentselskap, og Thor Thoresens selskap fortsatte under navnet Skibs-A/S Thor Thoresens Linje alene.
Og selskapet var nå nesten en skygge av sitt gamle jeg. Det ble nå kun drift av linjen mellom Øst-Norge og Manchester, og da stor sett med gammel og dampdreven tonnasje. En skikkelig nedtur.
            Oppdrag i hvalfangst
Men noe nytt og uventet dukket opp i 1923. Thor Thoresen ble disponent for Skibs-A/S Southern Queen - et hvalfangerselskap. Det finnes ikke mye skrevet om dette, og en må dessverre bare anta og formode. Og det faktum at Lever Brothers som eiet hvalkokeriet SOUTHERN QUEEN, hadde fabrikk og administrasjon nettopp i det området - Wirral og Port Sunlight - Thor Thoresen seilte på, må ha skapt forbindelser og kontakter. Trolig søkte Lever Brothers tilknytning til Norge og tilgang til erfarne hvalfangere og skyttere og så Thoresen som nordmann som en mulighet.
Selskapet ble iallfall registrert i Norge med et kokeri og 6 hvalbåter, hvorav tre av dem faktisk allerede hadde vært norsk flagget. Men det er neppe tvi om at selskapet operasjonelle base lå hos Lever Brothers og at Thor Thoresen kun var et «papir» engasjement. Inntekter må det iallfall ha blitt for Thor Thoresen. Dessverre gikk kokeriet under etter kollisjon med et isberg, og selskapet ble deretter avviklet i 1928.
            Linje og tank
I tiden frem mot Den andre verdenskrig var det ualminnelig stille på tonnasjefronten. Kun et skip ble kjøpt inn, og det var nok et gammelt dampdrevet skip - ULEFOSS (5) bygget i 1924, kjøpt inn i 1937 og solgt i 1938. Så var det stille på tonnasjefronten inntil 1939 da Thor Thoresen overtok den gamle damperen KRONPRINS OLAV rett før krigen brøt ut. Skipet var i Norge da tyskerne angrep Norge og ble dermed et av skipene i hjemmeflåten, kontrollert av tyskerne. I 1942 skiftet det navn til RAMFOSS, formodentlig etter press fra tyskerne som neppe likte det gamle navnet. Rett før krigen var over, ble det bombet av allierte fly og endte som vrak. Deretter var tonnasjen nede i kun to skip kun - søstrene GRANFOSS fra 1913 og SARPFOSS fra 1919. Nå var det tid for ny tonnasje - og kanskje tenke nytt.
          Thor Thoresen selv ble valgt til styreformann for NAL i 1940 og satt i denne stillingen til 1948. Nye krefter var kommet inn i rederiet, Thor Thoresen dy (1919-1980), som samme år var blitt medinnehaver. I disponentfirmaet Thor Thoresen jr A/S hadde befrakter Edvin Julius Nordløff (1886-1960) vært medinnehaver siden 1916. I 1948 ble firmaet endret til Thor Thoresen & Co. med formål å drive skipsmegling, linjeekspedisjon og assuranseagentur med Thor Thoresen, Thor Thoresen dy og Edvin Nordløff som innehavere. I rederiet finner vi ellers inspektører som kaptein Richard Otter (1880-1965) som også drev eget rederi på si og ingeniør Hans Gjerpen (1879-1969) som også ble selvstendig reder.
Thor Thoresen selv døde 5. mai 1951, 73 år gammel, og ble minnet som den linjepioner han var.
          I linjen på Manchester ble det nå en ny giv, om enn konservativt med damptonnasje. Nybygget ULEFOSS (6) levert fra Nyland i 1947 ble riktignok sluttet 2 år til Det Nordenfjeldske D/S som ULV JARL. Deretter ble det trofast fart på Manchester frem til 1965, avbrutt av timechartere. Ved siden av egne skip ble også andre sluttet inn for rundreiser eller lengre perioder. Utgående lastehavner var Sarpsborg, Fredrikstad, Oslo, Tofte, Porsgrunn og Kragerø for Ellesmere Port, Manchester og Preston, etter hvert også Mostyn og Barrow.
Den nye satsning kom i tank, med meglerfirmaet R. S. Platou med på eiersiden. M/T VESTFOSS (12.501 tdw) ble levert fra Harland & Wolff i Belfast i 1949 og sluttet på T/C til gode betingelser. Og denne utviklingen fortsatte med kjøp av secondhand tonnasje i 1954 med NOREFOSS, 1958 med TROLLFOSS og endelig 1959 med nybygget EIDSFOSS (19.700 tdw). Rederiet gjorde det åpenbart bra på tank på 50-tallet inntil de to siste skip ble solgt i 1968.
Fornyelsen i linjen kom i form av to Lakeskip på 2.500 tdw kjøpt fra Olsen & Ugelstad våren 1957. Rederiet betalte en rekordhøy pris for disse skipene, HEMSEFJELL og MÅKEFJELL, som ble sluttet tilbake til Lakefarten til høsten 1958, da de fikk nye navn RAMFOSS og SKOTFOSS. Lastegrunnlaget for linjen var utgående treforedlingsprodukter som papir og tremasse fra Øst-Norge og stykkgods, salt, kjemikalier, stål og koks tilbake. Det synes som om markedsgrunnlaget ble svakere, og fra 1961 hadde rederiet selv bare ett skip i linjen; for det meste ULEFOSS, i tillegg inn innbefraktede skip som de britiske BRILLIANT, SAPPHIRE, PEARL, OLIVINE og LAKA. I 1965 ble dampskipet skiftet ut med et tysk motorskip som fikk navnet SKOTFOSS. Fra denne tid bygget Simonsen & Slang seg opp på samme fartsområde med Lys-Line med mindre skip.
          Thor Thoresens Linje ser ut til å være avviklet ved årsskiftet 1971/72. Det siste skipet ble solgt i februar 1972, og rederiet gikk inn i en dvale periode med notater i Skandinaviske Skipsrederier som «P.t. ingen tonnasje». Noen få år etter ble kontoret i H Heyerdahls gate 1 stille og rolig avviklet.
Kilde: Bjørn Pedersen.
Samlet og bearbeidet av Steinar Norheim..
Sist oppdatert: 25/02-2021 (SN)